Hvordan kunne du gjøre dette?

Leste nettopp en trist historie, eller jeg synes det var det.
Men dere får dømme selv.
Har lest denne historien før, men det er så lenge siden! Legger den ut, så får dere lese den også.

Hvordan kunne du gjøre det ?

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært slem sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen. 

Det tok litt lenger tid en forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og tok stoppepauser for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi "is er dårlig for hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeid og din karriere, og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, kjeftet aldri på deg for dårlig dømmekraft, hoppet av glede, når du kom hjem, og når du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et "hundemenneske" - allikevel bød jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet rom eller et hundebur. Åhh, hvor jeg lengtet etter å elske dem, men jeg ble fort en "kjærlighetsslave". Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klynget seg fast til min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen. 

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg opp av lommeboka og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg har gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke lenger om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, som ikke har husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid, hvor jeg var den eneste familien, du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du fylte ut papirene og sa "jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelalderen hund, selv en med "papirer". Du var nødt til å riste din sønns fingrer fri fra halsbåndet mitt, mens han skrek "nei, far! Du må ikke la dem ta min hund!" Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært han om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta halsbåndet mitt med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa "hvordan kunne du gjøre det?"

De er så oppmerksomme mot oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater.

De mater oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

 

 

I begynnelsen, når noen gikk forbi min hundegård, sprang jeg bort til forsiden i håp om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm... Eller jeg håpet, at det i det minste ville være noen, som brydde seg om meg, en eller annen, som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med glade hundevalper, som - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes fottrinn, da hun kom etter meg på slutten av dagen, og jeg trasket etter henne nedover gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde meg bak øret og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde, hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse rundt forbenet mitt, mens en tåre rant nedover kinnet hennes. Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide og trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre. Da jeg merket stikket og den kjølige væsken renne gjennom kroppen min, la jeg meg søvnig ned, så henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "unnskyld". Hun klemte meg og forklarte fort, at det var hennes jobb å sørge for, at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så veldig mye bedre enn dette jordiske sted. Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var ment på henne. Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt live alltid vise deg så stor lojalitet.

________________________________________________________________________

Blir stor skrift nå, men men...

Hva synes du?

Martine

________________________________________________________________________

Jeg avslutter spm-runden nå, men har fortsatt konk !

Husk: Konkurranse ! http://maax.blogg.no/1265465787_konkurranse_.html

2 Engler♥

hanna.

20.apr.2010 kl.20:11

sv: du med . :D

Helena

22.apr.2010 kl.15:06

Herregud for en trist novelle! Er et hundemenneske i tusen og hater når mennesker glemmer dyrene sine (u) Hvor fant du den?

EDIT: Det var mange kommafeil der, så det var litt ekkelt å lese den. Anyway!

Skriv en ny kommentar

Martine Johansen

Martine Johansen

14, Oslo

Blir glad for kommentar ! <3



Logg inn

Har du ikke blogg? Lag en her - helt gratis







    Glemt passordet ditt?


Kategorier

Arkiv

hits